Klimamodeller er matematiske representasjoner av samspillet mellom atmosfære, hav, land, is – og sola. Dette er åpenbart en svært kompleks oppgave, så modellene er laget for å estimere trender snarere enn enkelthendelser. En klimamodell kan for eksempel fortelle deg at det vil bli kaldt til vinteren, men den kan ikke fortelle deg hva temperaturen vil være på en bestemt dag – det er værvarsel. Klimatrender er gjennomsnittsvær over tid – vanligvis 30 år. Trender er viktige fordi de eliminerer – eller "jevner ut" – enkelthendelser som kan være ekstreme, men er temmelig sjeldne.

Klimamodeller må testes for å finne ut om de fungerer. Vi kan ikke vente i 30 år for å se om en modell er god eller ikke; modellene blir testet mot fortiden, mot det som vi vet har skjedd. Hvis en modell korrekt forutsier trender fra et startpunkt i fortiden, kan vi forvente at den også er i stand til med rimelig sikkerhet å forutsi hva som kan skje i framtiden.

Så alle modeller blir først testet i en prosess som kalles Hindcasting. De modellene som brukes til å forutsi framtidig global oppvarming er de som med stor nøyaktighet gjengir klimaendringer i fortiden. Hvis deres resultat fra fortiden stemmer bra med "fasiten" (observasjonene fram til i dag) er det ingen grunn til å tro at deres forutsigelser vil være gale. Testing av modeller mot eksisterende temperaturmålinger tydet på at CO₂ er nødt til å forårsake global oppvarming, fordi modellene ikke klarte å simulere det som allerede hadde skjedd uten at ekstra CO₂ ble lagt til i modellen. Alle andre kjente pådriv er tilstrekkelige til å forklare temperaturendringene før oppvarmingen de siste tretti årene, mens ingen av dem er i stand til å forklare oppvarmingen i løpet av de siste tretti årene. CO₂ forklarer denne oppvarmingen, og forklarer den fullstendig uten noe behov for andre, fremdeles ukjente pådriv.

Modeller som er kjørt i tilstrekkelig lang tid har også vist at de kan gjøre nøyaktige forutsigelser. Utbruddet av vulkanen Mt. Pinatubo i 1991 tillot f.eks. modellmakerne å prøve ut nøyaktigheten av modellene ved å legge inn dataene fra utbruddet. Modellene lyktes med å forutsi klimaresponsen etter utbruddet. Modellene har også korrekt forutsagt andre effekter som senere er bekreftet av observasjoner, inkludert større oppvarming i Arktis og over land, større oppvarming om nettene, og avkjøling i stratosfæren.

Klimamodellene er kanskje konservative snarere enn melodramatiske i sine forutsigelser. Her er f.eks. en graf som viser havnivåstigningen:

Observert havnivåstigning siden 1970 med tidevannsmålinger (rødt) og satellittmålinger (blått) sammenlignet med modell-framskrivninger for 1990-2010 fra IPCCs AR3-rapport (grått felt). (Kilde: The Copenhagen Diagnosis, 2009)

Her har modellene undervurdert problemet. I virkeligheten er observert havnivåstigning helt i øvre del av modell-framskrivningene. Det er andre eksempler på at modeller er for konservative snarere enn alarmistiske, slik som noen framstiller dem. Alle modeller har sine begrensninger – usikkerheter – for de prøver å gjengi komplekse systemer. Alle modeller blir likevel forbedret over tid, og når de fores med stadig mer informasjon fra den virkelige verden, slik som fra satellitter, vil modellene stadig bli forfinet slik at deres nøyaktighet og nytteverdi fortsetter å øke.

Klimamodeller har allerede forutsagt mange fenomener som vi nå har empiriske bevis for. Klimamodeller er en pålitelig guide til mulige klimaforandringer.

Grunnleggende avvisning skrevet av GPWayne
Oppdatert 26. februar 2014 av LarryM