Er temperaturmålingene pålitelige?
Hva vitenskapen sier...
Flere studier på virkningen av varmeøyeffekten og klimapåvirkninger på mikronivå finner at de har ubetydelig effekt på langtidstrender, særlig på gjennomsnittet over store regioner.
Temperaturmålingene er upålitelige.
Amerikanske værstasjoner er plassert nær klimaanlegg, omgitt av asfalterte parkerings-plasser, på glohete hustak og nær fortau og bygninger som absorberer og stråler ut varme. 89 % av stasjonene oppfyller ikke kravene til den nasjonale værtjenesten om at værstasjoner skal være minst 30 meter unna kilder til kunstig varme eller stråling/refleksjon.
At det er et mål å forbedre temperaturdataene er noe vi alle kan være enige om, og på dette punktet er innsatsen til Anthony Watts og Steve McIntyre rosverdig. Deres antagelse om at en forbedring av temperaturdataene vil fjerne eller kraftig redusere den globale oppvarmingen er likevel feilaktig.
Korrigering av varmeøyeffekten
Når de samler temperaturdata, går NASA’s GISS langt for å fjerne mulige påvirkninger fra varmeøyeffekten. De sammenligner langtidstrender i urbane strøk og nærliggende landlige strøk. Så justerer de den urbane trenden så den stemmer over ens med den landlige trenden. Prosessen er beskrevet i detalj på NASAs nettsted (Hansen 2001).
I de fleste tilfeller fant de at den urbane oppvarmingen er liten og innenfor usikkerhetsmarginene. Det overraskende er at 42 % av de urbane trendene er kjøligere enn på landsbygda i nærheten siden værstasjoner i byer ofte er plassert i parker som er kaldere enn omgivelsene. Poenget er at de er klar over varmeøyeffekten og gjør en stor innsats for å korrigere for den når de analyserer temperaturdata. Mer om varmeøyeffekten...
Klimarevisjon og NASA’s "Y2K"-glipp
Steve McIntyres oppdagelse av en glipp i GISS’s temperaturdata er imponerende. Ikke misforstå, det var en pinlig feil fra NASA’s side. Men hvor stor betydning hadde den?
Figur 1 sammenligner den globale temperaturtrenden før og etter korreksjonen. Før feilen ble oppdaget, var trenden 0,185oC pr. tiår. Etter at korreksjonen var gjort var trenden fremdeles 0,185oC pr. tiår. Forandringen i det globale gjennomsnittet var mindre enn en tusendels grad. Mer om NASA’s Y2K-glipp
Figur 1: Global temperaturanomli før (røde kvadrater) og etter (svarte diamanter) NASA’s ”Y2K”-korreksjoner (Open Mind)
Andre bevis på stigende temperaturer
Trendene i overflatetemperaturer blir også bekreftet av flere, uavhengige kilder:
- Temperaturanalysene av NASA GISS stemmer godt overens med to uavhengige analyser av CRU’s globale temperaturdata og NCDC.
- Målinger med værballonger har vist at fra 1975 til 2005 steg den globale middeltemperaturen i den nedre del av atmosfæren med omtrent 0,23oC/tiår.
- Satellittmålinger av temperaturen i den nedre del av atmosfæren viser en oppvarming på mellom 0,16oC og 0,24oC/tiår siden 1982.
- Rekonstruksjoner fra iskjerner viser at det 20. århundret har vært det varmeste av de siste fem århundrene, noe som bekrefter tidligere resultater fra andre proksy-rekonstruksjoner.
- Temperaturer i havoverflata, rekonstruksjoner fra borehull og temperaturer i havdypet viser alle en oppvarmende trend på lang sikt.
Skrevet av John Cook. Sist oppdatert 26. juni 2010.
Translation by HK, . View original English version.
Det klimaskeptiske argumentet...