Når forskere slutter å diskutere og kommer til enighet, så sier vi at det oppstår vitenskapelig konsensus. Når et vitenskapelig spørsmål først stilles – for eksempel “hva ville ha skjedd dersom vi tilførte store mengder CO2 til atmosfæren?” – vil det oppstå mange hypoteser (teorier) rundt årsak og effekt.
Deretter vil det bli utført utallige eksperimenter for å teste teoriene, men også for å gjenta tidligere eksperimenter for å se etter feil og misvisende resultater. Denne metodikken med “hypotese - forsøk - konklusjon” danner grunnlaget for den vitenskapelige metode. Dette skaper stor konkurranse mellom forskere, fordi alle vet at ære og rykte står på spill, og at den som finner det riktige svaret vil bli husket i historiebøkene (de andre vil bli ubetydelige fotnoter). Over tid vil nesten alle de opprinnelige teoriene bli motbevist, ved at resultatene etter flerfoldige forsøk tilsier at de er feil. Den riktige teorien, derimot, vil være den som best treffer med alle eksperimentene som blir gjennomført.

Etter en stund med hardt arbeid og drøssevis av forsøk, vil en stadig mer solid teori dannes. Nå vil forskningen strammes inn på et stadig smalere område, men fremdeles langs den teorien som fungerer best. En god teori vil ofte, ettersom den blir bedre undersøkt og forstått, avdekke flere svar, og tillate stadig mer rigide antagelser, som alt i alt gir mer substans til teorien.

En vitenskapelig konsensus skiller seg altså sterkt fra en politisk konsensus. Først å fremst fordi det ikke er noen “stemmerett” eller noe flertall som bestemmer resultatet – vitenskap er ikke demokratisk.
Forskere slutter som regel å krangle fordi bevismengden blir så stor og så overbevisende at det blir vanskelig å motbevise. Selvfølgelig står forskere fritt til å forsøke å motbevise teoriene – Ja, å motbevise en godtatt teori er faktisk noe av det største en forsker kan gjøre! Nikolaus Kopernikus blir husket i dag fordi han klarte å motbevise den, på den tiden, allmenne teorien om at jorden var sentrum i universet.
I tillegg til å slutte å krangle, så begynner forskere å støtte seg på hverandres arbeid. All vitenskap baserer seg på tidligere vitenskap (for eksempel kunne man ikke sendt raketter ut i rommet uten å først forstå tyngdekraften), og ved at en forsker baserer seg på en annens arbeid, så sender dette et signal om at den tidligere forskningen aksepteres, gjerne gjennom referanser og siteringer.

Det vitenskapelig arbeidet som danner grunnlaget for teorien om menneskeskapte klimaendringer er sitert et stort antall ganger, som demonstrerer at teorien har vid aksept blant forskere. Ja, tilogmed til å danne et grunnlag for videre forskning.

Klimavitenskapen – som blir bidratt til av forskere fra flere ulike fagfelt – viser å ha en konsensus ettersom majoriteten av forskerne har sluttet å krangle om hva det er som forårsaker klimaendringene. I stedet har de begynt, med suksess enn så lenge, å benytte dette som fundament for videre forskning.

Forfattere av syv ulike studier rundt konsensusen – inkludert Naomi Oreskes, Peter Doran, William Anderegg, Bart Verheggen, Ed Maibach, J. Stuart Carlton, og John Cook – har gått sammen og forfattet en sammenfattet publikasjon for å avgjøre debatten om konsensusen. (En forklaring av denne studien kan ses i Youtube-klippet i slutten av artikkelen).
De to hovedkonklusjonene fra denne publikasjonen er:

1. Avhengig av hvordan man måler ekspert-konsensusen, vil det være mellom 90-100% enighet om at mennesker er ansvarlige for klimaendringene, hvor de fleste studiene måler en 97% konsensus blant klimaforskere.
2. Dess mer ekspertise de spurte forskerne har innen klimaforskning, dess høyere er konsensusen.

 Konsensus blant eksperter innen klimaforskning på spørsmålet om mennesker forårsaker global oppvarming. Diagrammene viser til de ulike studiene publisert av medforfatterne av Cook et al. (2016). Illustrasjon: John Cook. Tilgjengelig på SkS.

Vitenskapelig konsensus på spørsmålet om mennesker forårsaker global oppvarming, sett opp mot ekspertisen til de spurte forskerne. Det er en sterk korrelasjon mellom konsensus og ekspertise innen klimaforskning.Illustrasjon: John Cook. Tilgjengelig på SkS.

Konsensus blant eksperter er et kraftig fenomen. Folk flest er klar over at vi hverken har tid eller kapasitet til å lære alt om alt, så vi delegerer ofte ansvaret over til eksperter. Dette er grunnen til at vi besøker leger når vi er syke, at vi konsulterer med advokater når vi trenger rettshjelp, eller at vi ringer en rørlegger når kjøkkenvasken renner over. Det samme er sant for klimaendringer: de fleste delegerer ansvaret for å forstå og bekjempe problemet til klimaforskerne.

Et viktig poeng som blir markert i publikasjonen er:
Offentlig oppfatning av vitenskapelig konsensus har blir sett på som en inngang til andre synspunkter innen klimahensyn, men også for standpunkter innen politikk.

Dette er grunnen til at de som tar standpunkt mot klimaendringer har deltatt i kampanjer for å feilinformere og benekte at det finnes en konsensus blant ekspertene. Dessverre har denne strategien vært meget vellykket, og mange underestimerer hvor stor den vitenskapelig konsensusen faktisk er, i det som kalles “konsensusgapet”. I USA, for eksempel, tror bare 16% at konsensusen er over 90%.

 Sjefsforsker John Cook forklarer gruppens publikasjon om konsensusen fra 2016.